Om Otta Skifer
Otta Skifer ble startet i 1875 under navnet «Sel skiferbrudd» og bedriften feirer 150 år i 2025! Ottaskiferen utvinnes i Pillarguri-bruddet. Skiferen kjennetegnes av glimmer, rosetter av sorte amfibolkrystaller og små krystaller av granat som gir steinen et tredimensjonalt preg. Den spesielle helleskiferen som finnes i Pillarguri-bruddet har det geologiske navnet Sel glimmerskifer, som også beskriver overflaten i Ottaskiferen.
Det kan raskt oppstå navneforvirring rundt Otta Skifer og Ottaskifer, men Otta Skifer er navnet på bedriften vår, og Ottaskifer er vårt signaturprodukt. Ottaskifer får du i mørk og i rust. Les mer om Ottaskiferen her.
Steinindustrien har vært en viktig næring for Otta om områdene rundt. Gjennom de siste århundrene har en rekke mennesker fått sitt levebrød fra steinindustrien. I dag sysselsetter Otta Skifer alene 25 personer, og i tillegg finnes det flere titalls ansatte i relatert steinnæring i området.
Pillarguri-bruddet
Otta Skifer driver skiferbruddet «Pillarguri» som ligger et kvarters kjøretur opp i fjellet ovenfor fabrikken. Pillarguri er et stort område som rommer uttaksområder og her utvinnes all skiferen vi bruker i våre produkter. I og med at vi har fabrikk i umiddelbar nærhet til skiferbruddet, kan vi med hånden på hjertet si at våre produkter er kortreiste!
Pillarguri-bruddet har vært et aktivt skiferbrudd helt siden 1830. Da ble veggene på Dovre kirke dekket av store, firkantede skiferplater av Ottaskifer hentet fra Pillarguri. Skiferplatene pryder veggene den dag i dag, og gir kirka et unikt og originalt utseende.
Lange tradisjoner
Utvinning av skifer var hardt og tungt arbeid på 1800-tallet. Da ble all skifer ble tatt ut manuelt. Når fjellet var rensket for forvitret stein og den gode skiferen kom frem, ble det brukt hoggspetter for å kile løs skiferblokker. Når blokkene kom løs, ble de delt opp til varierende tykkelse ved at lange tre- eller jernkiler ble slått inn flere steder i blokka. Tykkelsen på skiferen ble tilpasset videre bruk.
Skiferen ble på 1800-tallet stort sett kun brukt til taktekking. Også dette foregikk for hånd. En mann kunne hogge til mellom 60 og 80 «lappheller» eller takstein per dag. I 1884 ble skifersaksa oppfunnet og arbeiderne kunne nå klippe 400 takheller per dag. All takskifer ble klippet ferdig ved bruddet før den ble fraktet ned.
Til å begynne med ble all løfting og flytting av skifer gjort for hånd. Blokker og heller ble slept ut av skiferbruddet ved hjelp av tau. Deretter ble den fraktet ned den bratte veien fra fjellet med hest og slede. Det kunne være en hard påkjenning for både hesten og sleden da 700 kg skifer skulle bakseres ned de bratte bakkene. I de verste utforkjøringene måtte sledene bremses med grovt smidde jernlenker som ble slått rundt meiene. I 1950 ble bilen tatt i bruk for å frakte skiferen, og plutselig kunne man frakte tre tonn skifer i ett lass. Det ble et stort fremskritt.
I 1949 ble den første fabrikkbygningen på Otta bygd, da ble både den første slipemaskina og den første steinsaga kjøpt. Det gikk gjetord om at det var en «maskin som kunne skjære stein på Otta» og interesserte dukket opp for å se på den første steinsaga i området. Det var starten på den moderne utvinningen av Ottaskifer fra Pillarguri.
Moderne utvinning av skifer
I dag utvinnes det store blokker av skifer i Pillarguri-bruddet. Dette foregår ved palleskyting med svartkrutt som ammunisjon. Tidligere ble også skiferen saget ut med wire sag. Dette er en metode som er svært aktuell å starte opp igjen. Metoden er langt mer skånsom og gir en bedre utnyttelse av ressursen.
Med gravemaskiner og hjullastere tar vi ut og laster råstoffet på bil. Vi frakter store blokker på opp til åtte tonn ned til fabrikken der de bearbeides videre til en rekke ulike produkter og overflatebehandlinger. Kløyvingen av skiferblokkene foregår fortsatt på gamle prinsipper med mye håndarbeid, men kilene settes i dag også inn med trykklufthammere.
Når blokkene er kløvet i forskjellige tykkelser foredles de videre inne i fabrikken. Ut ifra kvalitetssorteringer sages, klippes, børstes og poleres steinen i mange forskjellige former og fasonger.
Ottaskifer til Europa
Når jernbanen kom til Otta i 1896 ble Ottaskiferen ettertraktet som takstein i store deler av Norge og det førte også til at utviklingen i steinindustrien satte fart.
På 1940-tallet fikk skiferen andre bruksområder enn som takskifer, og med moderne verktøy kom også flere muligheter. Nå kunne man sage skifer som deretter kunne brukes som gulv- og veggdekor. Et internasjonalt marked med konsentrasjon rundt Tyskland og Nederland ble bygget opp, og Ottaskiferen ble eksportert sørover til Europa.
På 1980-tallet ble det utvunnet over 300 000 kvadratmeter skifer, hvorav det meste ble eksportert til Nederland og Tyskland.
Ottaskifer på pionérbygg
Til OL på Lillehammer i 1994 ble det bygget et stort radio- og tv-senter på Storhove nord for Lillehammer. Dette bygget ble kledd utvendig med store skiferplater av Ottaskifer. Bygget er iøynefallende der det ligger tett på E6, og skiferen blir finere og finere for hvert år den eldes.
I 1996 startet arbeidet med å legge 10 000 kvadratmeter med slipt gulvskiferflis til den nye hovedflyplassen på Gardermoen. Flyplassen åpnet i 1998 og har over 20 millioner reisende hvert år. Det sier seg selv at gulvene må være slitebestandige og holde seg over tid og da er det ingenting som slår Ottaskiferen.
Ottaskifer betraktes som et eksklusivt materiale med sin lange holdbarhet og unike estetikk. Som naturmateriale er det veldig fleksibelt og anvendelig og brukes blant annet på fasader i trapper og som dekorasjoner både innenlands og utenlands. I dag ser du derfor Ottaskifer på og i en rekke bygninger i Europa og Asia.
